En påskehilsen fra ONIK-komiteen og prestene


Her kan du lese hilsener fra ONIK-komiteen og prekener til de søndagene vi egentlig skulle hatt gudstjenester.

 

Kjæreste dere alle!

Noe av det fineste som skjer hvert år er vårt Skjærtorsdagsmåltid i Eiksmarka

kirke! Det har virkelig vært en kveld jeg ha gledet meg til! For når vi holder et slikt måltid, har vi til stede delt livet med hverandre! Både i konkret betydning: Vi fikk liv og krefter nettopp ved å spise sammen. Men også i billedlig betydning: Vi deler livets sorger og gleder med hverandre omkring bordet! Vi gir noe av oss selv! Og det har vi gjort! I år må vi feire denne dagen hver for oss (– men jeg lover at vi skal vende sterkt tilbake!)  

Jeg har i alle år jeg har vært prest hatt den store gleden å preke på Skjærtorsdag! Både teksten fra Matteus 26,17-30, Lukas 22,14-23 og Johannes 13,1-17 som utgir våre tre tekstrekker er helt fantastiske tekster som gir oss et blikk inn i å forstå både Jesus og vårt dypt meningsfylte sakramente. ”Nattverden”  Kanskje er det i tillegg akkurat denne dagen som gjør at vi kan relatere til Jesus som menneske

- og derfor kanskje enklere forstår ham som Guds sønn? Jeg vet at jeg har delt med dere det fantastiske diktet av den danske forfatteren Klaus Rifbjerg som nettopp heter ”Skjærtorsdag” i diktsamlingen hans ”Amagerdikte”. Her beskriver han med utrolig hudløs presisjon hvordan vi som barn er prisgitt de voksne og hvordan man i den grad kunne føle seg forrådt. Jeg kjente meg så til de grader igjen i det diktet. Min far kunne som ingen annen ytre sine meninger i festlig lag som kunne få et barnesinn til å krympe seg. Ikke fordi min far var et spesielt dårlig menneske, men fordi jeg tror at vi voksne generelt er for dårlig til å forstå og sette oss inn i våre barns hudløshet. Kansje fordi man som barn er så fullstendig tilstede i øyeblikket, da blir øyeblikket så mye viktigere. Likefullt mange måltider er måltider som huskes og hvor gode ting blir delt rundt bordet; varme og tilhørighet. På den bakgrunn kan det ikke undre, at Jesus valgte nettopp et festmåltid som ramme om innstiftelsen av den nye pakts måltid: Den hellige nattverd. For her finner vi nettopp det samme livgivende midtpunkt for vårt kristenliv: Et fellesskap med Kristus og et fellesskap med hverandre.

Judasskikkelsen, et år fokuserte jeg på ham! Det er noe over ham Judas! På én gang en fyr som vi hater av et godt hjerte, og samtidig en uunverlig brikke i de begivenheter, som vi hører om i påsken. Det ligger i kortene, at Judas har en rolle – en viktig rolle – å spille i Vorherres frelsesplan.
En anden av tekstene; ”Det er vel ikke meg, Herre?”. Vi vet jo, at det var Judas, som forrådte ham. Likefullt ”Det er vel ikke meg, Herre?” – er imidlertid, at disiplene ikke bare er uvitende om, hvem skurken er, men tilmed frykter, at det kan være dem selv, som vil begå udåden. Dér sitter de 12 nære venner og Jesus omkring et bord, og én for én spør de ham: ”Er det meg?”.

Dette spørsmål avslører, at de er seg pinlig bevisst om deres egen ufullkommenhet. De ved, at de kan feile. De ved, at de er etterkommere av Adam, som spiste av den forbudte frukt. 

Yalom, den amerikanske psykologiprofessor på Stanford universitetet som skriver fantastiske bøker. «Da Nietzsche Gråt» gikk sin seiersgang i Norge mens jeg har bodd i Norge. Hans beste bok synes jeg er «Kjærlighetens bøddel» hvor han beskriver flere skjebner han har fulgt som terapeut. Det er ikke en av de historiene til de pasienter han beskriver som jeg ikke på et eller annet vis kan relatere til. En av personene lider av sykelig angst for å bli gjennomskuet. Mange sammenhenger fører Yalom tilbake til en barndom hvor vi aldri ble sett og hørt. Likefullt uten å ha dette som et sykelig problem er mange av oss litt der! Når vi ser en politibil bak oss blir vi instinktivt redde og ser desperat ned på hvor fort vi kjører! Hiver læreren frem en oppgave og sier at slik bør det ikke gjøres – tenker man en brøkdel av et sekund det er garantert meg han mener!

Og endelig siste perspektiv; Om Luther fortelles det, at han, engang mens han vasket sine hender, sa : “Jo mer man vasker seg, desto mer uren blir man”. Håper ikke at dette gjelder som regel i disse Koronatider!

Der hvor de andre evangelister forteller os om nattverdens innstiftelse, forteller evangelisten Johannes oss om, at Jesus vasket sine disiples føtter. Pilatus vasket sine egne hender, Jesus vasket de andres fødder. Hva er det, som gjør et menneske rent for skyld? Det er ikke, at vi selv elsker, men at vi blir elsket. Salmedikteren Grundtvig kaldte mennesket et speil –  for menneskets adel og skjønnhet består i, at det avspeiler kjærligheten – andre menneskers kjærlighet og Guds kjærlighet.

Vi kjenner det. Et menneske, som skal dø, kan ha et ønske om å gi noe videre: ord, en gestus, som får ekstra betydning og særlig vekt nettopp ved, at det er det siste, som deles og sies. Slik er Skjærtorsdagskvelden! Døden venter Jesus. Han vet det. “Jesus visste at hans siste time var kommet”, står det. Døden gjør enhver handling og ethvert ord uigjenkallelig, derfor er dét, som skal sies eller gjøres av største viktighet!

Jeg kjenner det fra dikterpresten og dramatikeren Kaj Munk. Han som skrev «Ordet» som Carl Th Dreyer filmatiserte, han som vant en Oscar med filmen om Jeanne d’Arcs liv. Kaj Munk som talte den tyske besettelsesmakt midt imot fra prekestolen i Verdersø prestegård.  Hans siste ord på hans siste kveld brente seg inn i hans hustru, Lises, hjerte. Da han ble ført bort av Gestapo, og han visste det var for alltid, – bort fra dem han hadde kjær på denne jord – sa han: «Stol på Gud, Lise».

Ordene står som et testamente over hans liv. Jeg har tenkt mye over dette og tror faktisk at det er dette faktum som gjør at teksten er så ufattelig sterk. Her er det ingen grunn til å forstille seg for Jesus. Dette er hans siste kveld på jorden! Og det som ikke ble som det pleide ved påskemåltidet, var at Jesus ga en del av måltidet et nytt innhold. Der var faste tradisjoner for, hva der skulle sies, synges og leses fra det gamle Testamentet i forbindelse med de enkelte retter og begre vin som utfoldelse av den gamle pakts påskemåltid. Men Jesus brøt tradisjonen og la noe nytt inn i måltidet. Han stiftet det, som han kalte "en ny pakt", da han brøt et brød i stykker og ga dem et stykke hver - og da han sendte et av begrene med vin rundt og ba dem drikke av det alle sammen - og sa de store, fantastiske ord, som vi gjentar, når vi holder nattverd: Dette er mitt legeme - dette er mitt blod.

Det var alle tolv disipler, som fikk del i nattverden. Presis slik det også var alle tolv disiplers føtter, Jesus vasket. Judas var der stadig, selv om Jesus visste, at han ville forråde ham. Han blev ikke forbigått. Det sier oss noe meget viktig om Jesu døds betydning.

Da han døde var det som et offer for all verdens synd - selv den aller groveste. Intet menneske behøver å føle seg utenfor i forhold til Jesu forsonergjerning. Når selv Judas fikk vasket sine føtter og fikk del i Jesu legeme og blod, så må vi også ha lov å tro oss omfattet av det offer, som Jesus brakte, da han døde på korset. Og dette er ufattelig stort!. Det største er kanskje viljen til å utlevere seg selv til kjærligheten. – Dermed begynner kjærligheten , ikke med å elske, men med at bli elsket, og det er faktisk også det, som nattverden betyr. Her er vi jo – som ved fotvaskingen – dem, som blir betjent! Hjertets renhet er viljen til å gi slipp på seg selv – viljen til å la seg elske. Derfor sier Jesus til sine dicipler: dere er allerede rene – fordi jeg elsker dere! Og som han hadde elsket sine egne her i verden, elsket han dem til det sidste, og slik elsker han oss ennå!

Skjærtorsdag skal altså minne oss om en kjærlighet så fullendt, at den gir seg selv hen for oss!  Den kjærlighet er det Kristus møter oss med ved sitt nattverdbord. Den samtidig dypt menneskelige Gud som selv var livredd og dypt alene i sin angst i Getsemenehagen – han er med oss hele tiden – i vår glede, vår angst, og i vår lidelse – alltid! 

Velsignet påske til hver enkelt av dere!  

                                                       

Varme, hjertelige tanker og hilsener fra Else

Paul Nomes Preken til Eiksmarka menighet på 1. påskedag 2020 * (Høytidsgtj. avlyst.)

Kjære menighet. I denne stund er alle offentlige gudstjenester og samvær dessverre avlyst. Men der er noe som ikke kan avlyses. Guds velsignelse lyser - den gir håp over vår fremtid! Over hele jorden er alle folkeslag nå samlet på en ny, spennende måte i et usynlig nettverk. Det nettverket er sterkere enn corona-smitte, sykdom og død - fordi det er laget av tråder som er spunnet av «en kjærlighet som er sterkere enn døden». Den omfavner vår nåtid og fremtid. - Ingen kan stanse at små og store ønsker hverandre God påske! I Sverige sier de: Glad påsk! Og der hvor den kristne tradisjonen er levende fra den aller første påskedagen, da Jesu følgere fant en åpnet grav, roper folk fremdeles høyt i kor: Kristus er oppstanden! Og fra balkongene svares det: Ja, han er sannelig oppstanden! Vel. Vi er norske. Men vi kan i hvert fall hviske det, i stillhet. La oss hviske det nå, i stillhet, før vi synger vårt høytidsvers: Kristus er oppstanden!  Og fra alle land runger det et ekko: Ja, han er sannelig oppstanden!  

Bla opp i salmeboken og syng så for deg selv salme 204: Han er oppstanden. Halleluja!

Evangeliet på Påskedagen står skrevet hos evangelisten Lukas i kap 24, vers 1-9:

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. – Slik lyder Bibelens ord.

Vi har på ny lest beretningen om at Jesu stod opp fra graven, slik som han hadde sagt dem. Før han døde sa han til vennene: Jeg går i forveien for dere for å gjøre klart et sted for dere. Det løftet er oppfylt for alle våre kjære døde. Vi har en grunn til å håpe at de nå er hos Gud!

VI skal la den gripende fortellingen i Bibelen bli stående, uten å plukke den fra hverandre. Om man plukker en gammel bilmotor ifra hverandre, er det ikke sikkert den vil svive igjen.  Men i stedet skal vi se hvordan vi kan bringe budskapets kjerne videre, til glede for andre.

Det var det kvinnene ved graven og disiplene gjorde. De fortalte mysteriet videre til andre. De argumenterte ikke med fornuftig logiske beviser for å overbevise. La oss avstå fra det. Vi bevarer best motoren i påskebudskapet ved å la det være som det er. Det er et mysterium!

Når det er vanskelig å tro, kan vi i hvert fall håpe. Det er jo en stusselig kjærlighet som ikke håper det aller beste for dem man er glad i. Barna er fantastiske forbilder for det «å håpe».  Det er ikke grenser for treffende bilder barn fantaserer om, når de håper for dem de elsker.

Det at Kristus var til stede da jorden og himmelen ble skapt, betyr at Gud la inn en mulighet til frelse og regning for alt det skapte, selv om det ikke i seg selv ga et fullkomment resultat. Vi vet at all natur er sårbar. Den er ikke fullkommen. Ingen skapelses-prosess er avsluttet.

Var skapelsen av alt på jord, fisken i vannet, fuglen i luften og sommerfuglen mot himmelen ferdig og perfekt, da ville det bare bli ett av hvert slag som aldri ville dø, men ta full kontroll. Ingen ville komme etter. Ingen fornyelse ville skje. Alle mennesker ville bli minst en mill. år.

Det var ikke slik Gud ville ha det. Han sådde kjærlighetens frø i menneskesinnet, fordi han ville at det skulle formere seg. Han skapte alt i naturen med en kime i seg til frelse fra intet. Av det som intet er, det som tilsynelatende er skrøpelig, dødt, skapte Gud nytt liv med frø i.

Mennesket er en del av naturen. Som lyset fornyer seg hver dag og stiger frem av mørket, fornyer menneskene seg, fornyer kjærligheten seg, den vokser opp av intet. En må dø for å oppstå til evig liv, sier den hellige Franz. Undringen over dette skaper kunst, liv og nytt håp.

Jesus helbredet mennesker på jorden for å vise hvordan det er i himmelen. Han vekket opp Lazarus fra de døde, enda det luktet jord av det døde legemet. Av dette skapte Jesu nytt liv. Vårt bidrag til å spre påskens glade budskap, er å lete og finne nye trosbeviser på et evig liv.

Det myldrer av slike beviser i skaperverket. I mosen ved bekken vinner vi miniatyrlandskap med tusen beviser på at nytt liv oppstår av søle og solstråler. Norsk fjellflora er full av tegn på at oppstandelsens under fra grusens grav er i full virksomhet. Av intet oppstår det liv.

Vår utfordring er å gjenoppdage påskeunderne. Vi kan undre oss over de påskemysteriene som har funnet sted i våre egne liv. Vi kan dele minner om da vi ble knust, men så lirket Gud oppstandelsens under inn i våre liv. Og vi begynte å ane at vi er en integrert del av evige liv.

Her kan generasjonene utfylle hverandre. Små friske øyne ser, hva gamles øyne har glemt. Sørgendes tårer ser klarere konturene av en himmel. Når du i en sårbar livssituasjon møter betingelsesløs kjærlighet, gjør det noe med deg. De urettferdige skrubbsår livet ga, lindres.

Når vi sammen innser, at det evige livs mysterium ikke lar seg forklare med ren intelligens, da kan vi forsones med at vi alle er underveis. Da aner vi at vi selv er en del av det evige liv. Da er det som forener oss, ikke at vi er perfekte, men at vi alle håper at livet har en mening.

Livets mening kan ikke komprimeres i en smart formel som holder forskningsmessig vann. Ingen skapelses-prosess er avsluttet. Gud er stadig i den. For Kjærlighet fra Gud er som en kilde, klar og ren, i dens stille bunn, i dens dype grunn, gjemmes livets edelsten. Ære være Vår Skaper, Frigjører og Livgiver, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Glad påske! Hilsen Paul

 

God påske også fra oss andre tre – Anne (Storrusten), Nora (Fjose) og Ragnar (Telhaug)!

Tilbake