4. søndag i påsketiden


En hilsen fra soknepresten!

 

4. søndag i påsketiden - prekentekst Johannes 16, 16-22

Jesus sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg» Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Slik lyder Det Hellige Evangelium.

 

Kjæreste menighet!

Fremdeles kan vi ikke være med hverandre fysisk, men det betyr ikke at vi ikke er sammen! Dere er alle med i mine tanker og bønner! Jeg savner dere! Teksten i dag er kanskje en av de tekster i alle våre evangelier jeg kan relatere aller sterkest til! «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund skal dere se meg igjen» Det er som om dette er mitt livs historie! Jeg velger å være personlig med dere, i håpet om at nettopp i det personlige, vil det være noe allmennmenneskelig; at mange av dere vil kjenne dere igjen!

 

Jeg har helt siden jeg var helt ung bodd et utall forskjellige steder i et utall antall land omkretset av stadig nye mennesker! Jeg har til og med hatt et yrke i årevis hvor menneskene jeg omga meg med til stadighet ble byttet ut! I tillegg fant jeg kjærligheten i enda et nytt land og emigrerte! Jeg har ikke et egentlig «hjemsted» og jeg har ikke nødvendigvis en sterk følelse av å være dansk engang! Først og fremst er min følelse av tilhørighet knyttet opp mot mennesker som på særlig vis skilte seg ut og ble mine nærmeste. Ut over at jeg er beriket med nydelige barn og flott nærmeste familie, befinner disse mine nærmeste seg fra Djursland til Risskov og Århus over Vejle til forstads København, Nørrebro til Paris til rett utenfor Verona, Roma, Gøteborg, Bergen hvor mitt fadderbarn Matilda bor, Kristiansund over Halden hjem over Fredrikstad til Oslo. Sist, men ikke minst til Eiksmarka hvor kirken er en av de få konkrete fysiske steder jeg føler meg dypt knyttet til da jeg har fulgt den kirken fra den ble bygget! Med min bakgrunn MÅ man kunne leve i adskilte rom hvis jeg vil beholde kontakten til de mennesker jeg er glad i! Jeg MÅ kunne sitte på en terrasse utenfor Verona i dyp og nær samtale, for å kunne ta avskjed, vel vitende at jeg ikke ser vedkommende på lang tid! Og ikke oppleve det, slik jeg ofte gjør, som «Den lille piken med svovelstikkene»; H.C. Andersens såre eventyr; å føle at det fantastiske man opplever når fyrstikken er tent, forsvinner for alltid når flammen går ut! Her har jeg mye å lære! (For ikke å tale om den knusende følelse når jeg sender min sønn og datter «hjem» til Bergen og København!) Dette er jeg ufattelig dårlig til å takle! Så dårlig at jeg til og med kan ødelegge stunden vi er sammen i frykt for avskjeden! Alle mine nærmeste vet om denne siden ved meg! Og det verste er; mange av dem endrer til og med atferd overfor meg for å gjøre avskjeden enklere for meg å takle; og dette gjort i kjærlighet! Hvilket jeg opplever svært pinlig! Enda verre er tanken på at jeg med min redsel og usikkerhet for adskillelsen og min manglende tillit til mine vennskaps styrke drar store veksler nettopp på de samme vennskap! For disse vennskap tar jeg ikke på alvor ved å reagere slik! Faktum er at når jeg drar hjem fra Århus, København, Verona, Paris eller Halden da vil disse relasjoner bestå! Selv om det vil gå lenge – og særlig i disse tider! -  til vi sees igjen! Dessuten får livet nettopp verdi i dets tidsbegrensning!

 

Jeg kjenner meg slik igjen i disiplene! Hva mener Jesus med en liten stund? Jesus lover oss i teksten at han skal se oss igjen og da skal våre hjerter glede seg og ingen kan ta gleden fra oss! Jesus er der absolutt alltid helt uavhengig av vår innsats, eller når vi føler at vi ydmyker oss eller når vi ikke viser oss fra vår beste side. Jesus er der alltid selv om vi ikke kan se eller føle hans nærvær! Et klokt menneske jeg kjenner i Roma sa det så fint; vi er kanskje enda nærmere Gud enn vi tror når vi virkelig presser på for å oppleve Gudsnærværet og når vi føler oss forlatt? For Jesus ser våre svakheter, vår lengsel, våre utfordringer og er med oss i dem – nettopp fordi han selv også var et menneske! Når jeg føler meg særlig hjemløs i livet, da banker jeg ekstra på døren til Gud. Og kanskje nettopp i den tomheten jeg da føler, gir jeg Gud muligheten, gjennom sin sønn, til å få plass i hjertet mitt? For vi trenger ikke å oppleve Jesus konkret for at han er tilstede – det lover denne teksten oss!  I det ligger det en enorm trygghet! Det gir også meg den verdifulle innsikt inn i livet mitt at jeg må ha tillit til at mine venner gjennom mange år er der selv om vi er adskilt i tid og rom. Jeg sender dere alle de varmeste tanker for 4. søndag i påsketiden! Vi ses ikke, men vi er like fullt sammen! Måtte dere særlig oppleve Guds nærhet i denne tiden!

 

Varme tanker til hver enkelt av dere fra Else.

 


De trodde at Jesus var borte – nr 203 NoS 2013

1) De trodde at Jesus var borte.
De trodde at Jesus var død.
Da kom han på stranden en morgen
som lyste rød.

2) Han stod midt i blant dem som alltid.
Et bål lyste opp med sin glød.
Han lot dem få fisker i garnet
og gav dem brød.

3) Tro ikke at Jesus er borte!
Tro ikke at Jesus er død!
Han lever og gir oss å spise
av livets brød.

 

 

Tilbake