Brev til venner av ONIK og Kaffetreffen


Denne uken er det diakon Anne Storrusten som sender en hilsen

 

Kjære alle sammen!              Tir 05.05.20. (I dag fyller jeg 64 år! ;-)

Ja, så er mai du skjønne milde kommet – og skogen er atter grønn! Og det skal vel mye til for at denne eksplosive måneden ikke kryper inn i sjel og sinn og hjelper på humør og stemningsleie? Og på fredag har vi den 8. mai – og det blir stor grunn til å feire at det er 75 år siden nazi-regimet her til lands (og tilsvarende i mange andre land) måtte innse det bitre tapet og kapitulere betingelsesløst.

I forbindelse med denne dagen har jeg reflektert over at vi innen vår egen menighet har usedvanlig mange minnesmerker fra 2. Verdenskrig. Først og fremst ser vi jo over til Ila fengsel fra Østerås – og kan i disse dager tenke på de over 20.000 fangene som ble internert her – på Grini. For mange gikk reisen videre til leire i Tyskland. Mange så aldri sitt og sine igjen, men ofret livet for noe større enn dem selv. Jeg tenker særlig på de to retterstedene vi har i skogen vår, rett ved Ankerveien ved Ila. Ved Nedre rettersted ble to unggutter -  Aage og Kjell – likvidert. De satt fengslet fordi de tilhørte en kristen motstandsgruppe ved Hokksund. De andre fra gruppa inklusive lederne ble skutt på Trandum, men man håpet i det lengste på at disse to yngste skulle bli spart. Det ble de ikke, her ble de skutt 5. juli 1944.

Vi har «NEI-støtten» - den originale på Grini museum, en kopi der Listuveien kommer ut i Griniveien på Eiksmarka. Som barn gjorde det et voldsom inntrykk med et minnesmerke hvor det bare var risset inn et stort NEI. Et verdig minne over Lauritz Sand som aldri sprakk selv under den groveste tortur.

Av veier i nærheten har vi flere som minner oss om krigens redsler. Husker du den lille Odds vei – som går fra Nadderudveien bort til Liomåsveien og ned til Gamle Gravs vei? Odd Martinsen var født i 1923 og vokste opp på Liomåsen. Etter et angiveri fra en nazist i Fagertunveien, ble Odd sendt til NN-leir i Tyskland. Han døde der, 21 år gammel. Så har vi general Fleischers vei som krysser Nadderudveien opp mot Østerås T-banestasjon. Vi forbinder ham mest med de harde kampene i Narvik – og skal være den første general som klarte å slå Hitlers tropper. Og så da – forbi Kjøpesenteret – og mange av oss bor også i veien -  Otto Ruges vei. Vi husker ham som general og forsvarssjef under det tyske felttoget i 1940.

Vi skjønner at det er grunn til å markere dagen på fredag! På tross av verdens skjeve gang med nye kriger, kriser, sykdommer, sult og klimautfordringer. Med ordene fra Hjemmefrontens ledelse kan vi i gledesrusen fra 8. mai istemme:

Gud signe vårt dyre Fedreland!                         Hilsen diakon Anne S


 

1) Gud signe vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma!

Lat lysa din fred frå fjell til strand

og vetter for vårsol røma!

Lat folket som brøder saman bu,

som kristne det kan seg søma!

 

6) Vil Gud ikkje vera bygningsmann,

me fåfengt på huset byggja.

Vil Gud ikkje verja by og land,

kan vaktmann oss ikkje tryggja.

Så vakta oss, Gud, så me kan bu

i heimen med fred og hyggja!

 

Kjære dere! 

Kommende søndag er det 5. søndag i påsketiden og prekenteksten er hentet fra Joh 15,1-8:

« 1Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. 2Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. 4Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. 6Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. 7Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. 8For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.»

 

Dette var noe Jesus sa til disiplene sine den siste kvelden de var samlet. Evangelisten Johannes skriver om hva som ble sagt denne kvelden og det fyller hele fem kapitler, Joh 13-17! Jesus hadde mye han ønsket å si til disiplene sine -nå når han skulle skilles fra dem! Og Johannes satt tett ved siden av Jesus og sugde til seg hans ord!- Les gjerne teksten om igjen, flere ganger!

Ja, nettopp slik skal vårt forhold til Jesus være: vi skal sitte tett ved Jesu side og lytte, suge til oss! Slik som grenen får den livgivende sevjen fra roten/stammen, slik skal vi ta imot hans livgivende Ord! «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv», sier Jesus i Joh 6.63b.

Så ønsker jeg dere en god helg og håper vi snart kan sees igjen – enten på Kaffetreffen eller i ONiK!

Tilbake