Mer grønt er gresset ingensteds, mer fullt av blomster vevet


17.-mai-hilsener fra diakon Anne og Ragnar Telhaug

 

Her jeg sitter ved vinduet mitt og skuer utover, er det lett å forstå hvorfor disse velkjente linjene hos Wergeland klinger sånn helt inn i beinmargen. Etter en lang mørketid her til lands, og en ofte vinglete april, setter mai inn med en natur så overveldende at vi bare må prise Skaperens overflod! Kanskje vi i akkurat disse dagene skulle prøve å være litt mindre `nyttige` - og heller være som den `prektigkledte sommerfugl som er fløjen av Guds hånd`?

Underlig synes jeg det er, med den energien som ennå driver 17.-maifeiringen år etter år, 206 år siden den berømmelige Constitution var ferdigstilt på jernverket til Carsten Anker, ny konge valgt og alle var `enige og troe til Dovre faller`. Men livet tar ofte sine egne veier: Den nyvalgte kong Christian Frederik måtte forlate landet fra Ladegaardsøen 10. oktober 1814. Kvelden før klarte han ikke holde sin avskjedstale på grunn av gråt. Det var en ny konge på vei, Karl Johan, som var lovet Norge som krigsbytte etter Napoleons fall. Og folkemeningen snudde på merkverdig vis – og vi vet alle at den staselige franskmannen tok folket med storm, et slott, en rytterstatue og en ny nasjonal hovedvei med kongens navn – riktig staselig ble det. Det sies at Karl Johan verken lærte seg svensk eller norsk, men han hadde lært seg å si til folk han møtte: `Er De gift? Har De barn`? (Med påfallende fransk aksent …..). Dette skal ha skapt mye smil og latter i befolkningen.

Karl–Johan klarte mye. Men han klarte IKKE å få nordmennene til å bytte nasjonaldag til 4. november! Han mente naturligvis at vi burde feire den dagen unionen med Sverige var fullbyrdet. Det gikk til og med så hardt for seg at myndighetene måtte sette inn både kavaleri og festnings-jegere for å slå ned den uønskede 17.mai-feiringen. Dette skjedde under det famøse `Torvslaget` på Stortorvet 17. mai 1829. Folk ble redselsslagne da hester begynte å tråkke ned folk og jegerne fra festningen slo løs på folkemengden med geværkolber og børsepiper. Og vår alles Henrik Wergeland leverte inn sin grønne studenterdress til kommandanten med klage om at den var skjendet av kongens menn etter sabelrappet han fikk over skulderen under Torvslaget. Om Wergeland fikk tilbake en reparert jakke sier historien intet om, men det sier mye om den dikter-personligheten som framfor noen skulle komme til å forme bevisstheten til det norske folk i en helt ny æra av historien. Ha en glad 17. mai!

Mange hilsener fra Diakon Anne

 

------------



Kjære alle!

Kommende søndag er det 6. søndag i påsketiden – og samtidig 17. mai!

På 17.mai blir landets og folkets historie trukket fram – i taler og sanger. I brevet dere fikk sist uke, er to av versene i Blix sin ferdrelandssalme  «Gud signe vårt dyre fedreland» sitert, v 1 og v 6. Salmen som Blix skrev i 1890, fikk sitt gjennombrudd som fedrelandssalme i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 og ved kroningen av kong Haakon i Nidarosdomen i 1906. I salmen skildrer Blix hvorledes Gud har sett i nåde til oss som folk. Igjen og igjen har Han gitt oss vår frihet. Og prekenteksten for 17.mai i år, Salme 127,1-3, blir fremhevet i vers 6 som starter med : «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja».

Vi har også i år frydet oss over minnene fra 8.mai 1945 – da freden og friheten kom! Dette skal vi  holde fast på, samtidig som vi kjenner på at denne 17. mai blir annerledes enn alle de tidligere 17.mai`er som vi har feiret etter krigen.

Friheten er ikke så ubegrenset som vi tidligere har oppfattet den. Kanskje føler vi at kontrollen til en viss grad er tatt fra oss. Kanskje har vi hatt tro på at «Fremtiden (er) i våre hender»? For så å våkne til at fremtiden er usikker, vi vet ikke hva den vil bringe.

Kan vi kjenne oss igjen i Israelsfolkets situasjon – da de var bortført fra Jerusalem til Babylon og satt i eksil der? Eksilet varte i 70 år og lengten etter  å vende tilbake til Jerusalem var stor. Opplever vi nå vårt eksil?

La oss høre hva Gud sa til Israel der de satt uten håp og fremtid – og gråt! I en av lesetekstene, Jer 29,10-14,  for 17.mai står det: «Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babylonia, skal jeg se til dere. Jeg vil gjøre det jeg har lovt, og føre dere tilbake til dette sted(Jerusalem).For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp

Jeg tror at disse ordene også gjelder oss og vår situasjon. Vi får lov til å hvile i at fremtiden er i Guds hender!

 

Med dette ønsker også jeg dere en god 17.mai!

Med vennlig hilsen Ragnar T

Tilbake